top of page

Vegval


Akkurat no så føle e at e klatra. Prøva å holde me fast. E lure på kordan Synnøve føle det når ho skal vidare i livet. Om ho bare tråkka i veg, eller om ho også kjenne på motstand på dinna måten. Lure på om ho også undra seg kvar gang. Kor skal ho? Ka vil ho? Ka e riktig retning for ho? Samtidig som e mistenke at ho he en retning i livet. Og den går ho all in. Mens e sjøl går å traska fram, prøve me fram, går dit og hit. Føle ikkje at retninga e like tydelig.


Silja he jo på en måte bare en veg, kan man sei. Ho kan jo også velge andre vega. Men det e meir lagt, det e bare å følge “T-en” som e malt på steinane. Vegen e planlagt og tilrettelagt for ho. Men e går liksom nye vega i det opne landskape. Sett heile tida spørsmålet ved det.


Skulle e bare tatt samme vegen som Silja? Bare følgt T-ane? Gjort det så mykje enklare. . Bare, ikkje tenkt over stega e hadde tatt, bare tatt dei, fordi det var det som var forventa av me.


Det kjennes ikkje riktig ut det heller. Samtidig e det masse vanskeligare å gå en veg som ikkje e lagt. Å gå den på nye måta, for du e den einaste som kan gå den. Men du veit ikkje før du faktisk går den.


- Solveig



Comments


bottom of page